Filmanmeldelse: He Knew He Was Right (2004)
Dette er en mini-serie som er basert på Antony Trollopes mest kjente klassiker.
Louis Trevelyan gifter seg med den frisinnede og naive Emily. Emily er oppvokst i utlandet og er lært opp til å tenke selvstendig av sine foreldre. Lois tar henne med til England, der hun blir møtt av et annet samfunn enn hun selv er vokst opp i.
Det første året av deres ekteskap virker alt til å gå strålende, helt til Colonel Osborne gjør et inntog i livene deres. Colonel Osborne er en gammel venn av Emilys far og er Emilys gudfar. Emily har alltid regnet Colonel Osborne som sin venn og derfor ser hun ikke noe galt i hans hyppige besøk. Dette blir ikke sett på med blide øyne av hennes mann. Han liker dårlig at sositeten snakker om Colonel Osborne og Emily, og derfor advarer Louis sin hustru, og direkte forbyr henne å se ham.
Dette nekter Emily å høre på. Med tanke på at dette var på midten av 1800-tallet, var dette sett på som ganske dristig oppførsel fra Emily sin side. Louis blir besatt av tanken på at det er noe mellom Emily og Colonel Osborne, noe som gjør alt mye verre. Emily føler seg urettferdig behandlet og ønsker ikke å ha noe med han å gjøre, noe Louis tar som en bekreftelse på at hun har vært utro.
Dette er en meget sterk fortelling, men ikke minst overraskende. Spesielt med tanke på at Trollope selv hatet feminisme og mente kvinnens plass var med mannen, og hun skulle adlyde ham. Men allikevel er boka bak mini-serien faktisk sett på som et av de beste feministiske verker som er laget. Ikke bare fronter den en kvinnes rett til å bestemme over sitt eget liv, men dette kommer selv fra en mann som egentlig misliker det han selv fronter. Men samtidig er det egentlig ikke så rart, fordi Trollope faktisk skriver mye om sitt eget i He Knew He Was Right. For på denne tiden møtte Trollope en amerikansk feminist som han ble veldig betatt av og konas mistanker er blant annet bakgrunn for karakteren Trevelyan.
En spennende, provoserende og fantastisk dramatisering. Jeg har lest romanen, så det var spennende å få se den filmatisert og levendegjort. Og ja, den bringer ut ens følelser, da i form av sinne. Jeg utviklet nesten et hatforhold til Trevelyan, rett og slett fordi hans oppførsel er uholdbar. Han driver fra seg alle han elsker fordi han blir helt oppslukt i sin sjalusi, som i seg selv ikke er berettighet.
PS: Til dere som lurer på hvor svarene fra spørsmålsrunden blir av, så kommer de altså i morgen eller fredag. :)
Louis Trevelyan gifter seg med den frisinnede og naive Emily. Emily er oppvokst i utlandet og er lært opp til å tenke selvstendig av sine foreldre. Lois tar henne med til England, der hun blir møtt av et annet samfunn enn hun selv er vokst opp i.
Det første året av deres ekteskap virker alt til å gå strålende, helt til Colonel Osborne gjør et inntog i livene deres. Colonel Osborne er en gammel venn av Emilys far og er Emilys gudfar. Emily har alltid regnet Colonel Osborne som sin venn og derfor ser hun ikke noe galt i hans hyppige besøk. Dette blir ikke sett på med blide øyne av hennes mann. Han liker dårlig at sositeten snakker om Colonel Osborne og Emily, og derfor advarer Louis sin hustru, og direkte forbyr henne å se ham.
Dette nekter Emily å høre på. Med tanke på at dette var på midten av 1800-tallet, var dette sett på som ganske dristig oppførsel fra Emily sin side. Louis blir besatt av tanken på at det er noe mellom Emily og Colonel Osborne, noe som gjør alt mye verre. Emily føler seg urettferdig behandlet og ønsker ikke å ha noe med han å gjøre, noe Louis tar som en bekreftelse på at hun har vært utro.
Dette er en meget sterk fortelling, men ikke minst overraskende. Spesielt med tanke på at Trollope selv hatet feminisme og mente kvinnens plass var med mannen, og hun skulle adlyde ham. Men allikevel er boka bak mini-serien faktisk sett på som et av de beste feministiske verker som er laget. Ikke bare fronter den en kvinnes rett til å bestemme over sitt eget liv, men dette kommer selv fra en mann som egentlig misliker det han selv fronter. Men samtidig er det egentlig ikke så rart, fordi Trollope faktisk skriver mye om sitt eget i He Knew He Was Right. For på denne tiden møtte Trollope en amerikansk feminist som han ble veldig betatt av og konas mistanker er blant annet bakgrunn for karakteren Trevelyan.
En spennende, provoserende og fantastisk dramatisering. Jeg har lest romanen, så det var spennende å få se den filmatisert og levendegjort. Og ja, den bringer ut ens følelser, da i form av sinne. Jeg utviklet nesten et hatforhold til Trevelyan, rett og slett fordi hans oppførsel er uholdbar. Han driver fra seg alle han elsker fordi han blir helt oppslukt i sin sjalusi, som i seg selv ikke er berettighet.
PS: Til dere som lurer på hvor svarene fra spørsmålsrunden blir av, så kommer de altså i morgen eller fredag. :)
