Dette er en film som omhandler livet til barnebokforfatterinnen Beatrix Potter. Renée Zellweger, Ewan McGregor og Emily Watson er bare noen av de mange dyktige skuespillerne som bidrar i denne lille perlen av en film.
Filmen tar for seg Miss Potters storslagne fantasi og hvordan hun fikk sin plass i alle barns hjerter med sine nydelige tegninger og flotte historier. Dette er også en kjærlighetshistorie mellom Miss Potter og hennes utgiver, spilt av Ewan McGregor. Miss Potter får for første gang i sitt liv en viktig støttespiller og venninne i utgiverens søster, spilt av Emily Watson. For alle de som likte å høre McGregor synge i Moulin Rouge eller Down With Love vil også denne gangen få høre hans fine stemme.
Dette er en veldig søt film tvers igjennom, men uten å bli oversentimental eller oppblåst. Den er faktisk til tider svært trist og hadde en ganske overraskende slutt. En nydelig film om en sann historie om to ensomme sjeler som finner hverandre. McGregor passer veldig godt i rollen som den litt sjenerte, omsorgsfulle og sjarmerende utgiveren som vinner Miss Potters hjerte. Og de som likte å høre Zellweger med engelsk aksent, vil igjen ha gleden å få oppleve dette i denne filmen. Zellweger spiller forøvrig en veldig sannferdig karakter som jeg faktisk kjente meg mye igjen i. Og Watson gjør en fabelaktig rolle som den eksentriske søsteren.
Eneste minuset, var kanskje at jeg synes filmen var litt for kort, jeg skulle gjerne ha sett at den var litt lenger (dog ikke veldig mye).
NB! Les anmeldelsen av boka først for handlingsreferat her.
I denne lille vakre perlen av en film spiller Anthony Hopkins mot Emma Tompson, han som butleren Stevens og Thompson som husholdersken Miss Kenton. Og det forunderlige og egentlig ganske fantastiske med denne filmen er nemlig interaksjonen mellom de to.
Jeg har selv lest boka og mener filmen er like god, om nesten bedre. Dette handler ikke om at forfatteren skriver dårlig, heller tvert i mot, men enkelte ting er lettere å få fram på film enn i en bok. Og det synes jeg denne filmen er et godt eksempel på.
Selv mener jeg at denne filmen egentlig er som et stykke kunst, som et maleri. Ved første øyekast virker den kanskje ikke som noen stor sensasjon i seg selv, men går man dypere skjønner man at det er med ved denne filmen enn som så. Og det er vel kanskje derfor den har blitt så elsket opp gjennom årene. For alt som virker tilsynelatende objektivt, er egentlig dypt personlig for filmens karakter og rollefigurenes interaksjon.
Det er med en viss frustrasjon man ser utviklingen dem i mellom, alt det som ikke har blitt sagt eller gjort. Jeg synes det er fascinerende å se interaksjonen de to i mellom, hvordan de, han som husets butler og hun som husets hushjelp, oppfører seg så formelt at det nesten blir irriterende, men allikevel kunne gått for å være et ektepar. Filmen er også veldig erotisk, i det at det er en underliggende spenning mellom de to karakterene. Og det som kanskje gjør filmen nettopp så god, er at deres forhold aldri blir fullbyrdet.
Den er trist, vakker og det er med en nostalgisk følelse jeg ser denne filmen om og om igjen. Jeg blir aldri lei. Aldri.
Noen av dere husker kanskje at jeg for en stund siden skrev en post om at en ny film om Jane Eyre var på vei. Og i går hadde den premiere her i Kristiansand, og jeg var selvsagt tidlig ute med å bestille billetter slik at jeg kunne se den etter jobb i går kveld.
For de av dere som ikke kjenner til Jane Eyre, så kan jeg begynne med å si at denne filmen er en av mange adaptasjoner av boka med samme navn. Jane Eyre ble orginalt skrevet av Charlotte Brontë, søsteren til Emily Brontë som skrev Wuthering Heights (eller Stormfulle høyder som den kalles på norsk) og Anne Brontë som blant annet skrev romanen The Tenant of Wildfell Hall. Charlotte Brontë fikk publisert Jane Eyre i 1847 og har siden den gang vært som en favoritt å regne hos mange lesere (kvinner kanskje spesielt).
Om man ikke ønsker at å lese spoiler bør man stoppe å lese her. Andre må gjerne fortsette.
Kort og godt følger filmen, som boka, livet til Jane Eyre, hovedpersonen som handlingene bygges rundt. I motsetning til boka starter filmen med det triste synet av en fortvilet Jane som driver rundt i de engelske myrområdene. Medtatt og sliten ender hun opp på trappen til St. John Rivers og hans søstre. Hun blir tatt inn i varmen, og etter kort tid blir hun nesten som en del av familien.
Det er gjennom Jane Eyres drømmerier vi som seere får tilgang til de følelser og hendelser som har skjedd tidligere. Det blir et møte med en ung Jane Eyre som blir straffet hardt for sin stahet og lidenskap. Hun blir sendt til Lowood Institution, en skole for foreldreløse barn, etter at hennes tante sender henne vekk. Jane Eyre mistet sine foreldre tidlig har og frem til da levd hos sin onkel Reeds familie.
Etter mange år på jenteskolen får Jane post som guvernante på Thornfield Hall. Her får hun ansvaret for den franske piken Adele Varens, som også er Mr Rochersters myndling. Etter et noe overraskende møte med Mr Rochester lærer de hverandre og kjenne. Det er tydelig at de to knyttes til hverandre, og etterhvert blir det også tydelig at de to får sterke følelser for hverandre. Det skjer dog ikke uten både kamp og såre tårer fra Jane Eyre, som må finne seg i at det forventes at Mr Rochester skal gjøre kur til den vakre Blanche Ingram. Kjærligheten seirer dog til slutt og det går så langt som at Mr Rochester og Jane Eyre står foran alteret og skal gi sitt ja. Dessverre blir de avbrutt av en advokat som hevder at Mr Rochester fremdeles er gift.
Det viser seg at Mr Rochester er gift fra før, til en kvinne han knapt nok hadde sett før bryllupsdagen, og som han ble lurt til å gifte seg med av sin far. Bertha Antoinetta Mason, som hans kone heter, viste seg kort etter bryllupet å være gal, men Mr Rochester hadde aldri hjerte til å sende henne til et galehus. Selv om Mr Rochester tilby å være hennes elsker, å bo sammen med henne i Sør-Frankrike og være trofast mot henne resten av livet, har konfrontasjonen såret Jane Eyre for dypt til at kan forsette å bli værende. Hun rømmer Thornfield Hall, og det er på denne måten hun ender opp hos St John.
Slutten kan man kanskje tenke seg til selv, men jeg synes den tross alt er såpass fin at jeg egentlig ikke har lyst til å fortelle så mye om den, den må rett og slett sees, eventuelt leses.
Etter å ha sett filmen har jeg gjort meg mange tanker, både gode og dårlige. Jane Eyre er min absolutte favoritt innen litteratur, og jeg elsker filmene/mini-seriene som har blitt laget. Med mini-serien fra 2006 frisk i minne var jeg ekstremt skeptisk til en filmversjon. Jeg har sett mange filmversjoner, og jeg har forsåvidt syntes de har vært interessante, men ingen har vært såpass fyldige som 2006-versjonen.
Det var derfor med en god pose skepsis at jeg så filmen. Og jeg ble både litt skuffet og litt positivt overrasket. Jeg satt igjen med mange delte meninger. Å sammenligne denne filmen, eller noen annen filmversjon av Jane Eyre, med 2006-versjonen er egentlig urettferdig. Jane Eyre er på mange måter en kompleks fortelling, den forteller om de vonde barneårene til het kjærlighet, og det er klart det, ihvertfall fra mitt synspunkt, at mini-serier med x-antall episoder over x-antall timer har større mulighet til å komme under huden når det gjelder disse temaene.
Og det var det jeg savnet med denne versjonen. Dybden. Men så hadde jeg som sagt også 2006-versjonen med meg som sammenligningsgrunnlag.
For filmen har med seg dyktige skuespillere, Mia Wasikowska i rollen som Jane Eyre og Michael Fassbender i rollen som Edward Fairfax Rochester. Det er uansett tydelig at de to hovedrolleinnhaverne har det gøy på lerretet, de ser ut til å ha en god tone og kjemien stemmer godt. Problemet for min del ligger i at det ikke blir nok tid til å observere de to sammen. Det er også flere scener som har blitt utelatt, som for min del alltid har vært personlige favoritter, som f.eks når Mr Rochester får en spåkvinne til å lokke ut hemmeligheter fra sine gjester, men først og fremst for å finne ut av hvordan Jane Eyre tenker om han.
Så kan man selvsagt si at slike "små" scener egentlig ikke spiller så stor rolle, men for min del handler det mye om å bygge opp under troverdigheten til karakterene i filmen og opp mot boka. For boka er og blir en del av filmen, enten man vil eller ikke.
Ellers vil jeg kommentere at det er ekstra flott å se Dame Judi Dench i rollen som hushjelpen Miss Fairfax i filmen, spesielt fordi det er en skuespiller jeg har fulgt i mange år gjennom utallige britiske tv-serier som A Fine Romance og As Time Goes By.
Filmen har sine gode sider. Jo, jeg synes at det ble for kort tid å fortelle Jane Eyre som historie, men samtidig så får dem frem de viktige poengene på en ganske elegant måte. Dessuten synes jeg det var spennende å se interaksjonen mellom Mr Rochester og Miss Eyre når de først blir observert sammen. De gnistrer i dem, og jeg liker også at det i denne filmen, mer enn i 2006-versjonen, viser kjærligheten mellom de to etter at det har kommet fram at de skal gifte seg. Det er faktisk et aspekt ved 2006-versjonen jeg har savnet litt, selv om den miniserien formelig gnistrer av lidenskap, og på mange måter mer enn denn filmen.
Til å være en filmversjon alene synes jeg absolutt at det holder mål. Opp mot alt annet som har blitt laget er jeg dog mer skeptisk, men det er for meg litt urettferdig å sammenligne på den måten. Jeg tror uansett at man vil kose seg med denne filmen, hvilket jeg også gjorde, og jeg anbefaler alle som liker Jane Eyre eller kostymedrama generelt sett til å se denne filmen.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er ihvertfall en ihuga fan av kostymedrama, jeg må innrømme det. Favorittene er blant annet Pride & Prejudice fra 1995 med Colin Firth, Nort & South fra 2004, Bleak House fra 2005, The Forsyte Saga fra 2002 og Jane Eyre fra 2006.
Uansett, det jeg vil frem til, en ny filmadaptasjon av Jane Eyre er igjen å finne på kinoene om ikke lenge. I mars hadde den premiere i USA, og den skal ha premiere i blant annet Storbritannia i september og kommer nok til Norge et par måneder etter. Her er en liten smakebit:
Jeg må si jeg både gleder meg og er litt skeptisk. Mini-serien fra 2006 er desidert min absolutte favoritt, og det skal svært mye til å slå denne, spesielt fordi den nye versjonen kun er en film. Og ut i fra de klippene jeg har sett er jeg litt usikker på om Mia Wasikowska er riktig i rollen som Jane Eyre, hun har i såfall mye å leve opp til. Ruth Wilson spilte Jane Eyre i versjonen fra 2006 og gjorde en fabellaktig jobb. Noe jeg har reagert på fra de få scenene jeg har sett i den kommende filmen er at jeg føler Wasikowska er litt "treig", jeg synes det går litt for sakte, det skinner kanskje litt for mye igjennom at hun prøver å snakke en aksent hun ikke er komfortabel med (Wasikowska er egentlig fra Australia)? Ikke vet jeg, det blir i såfall spekulasjoner fra min side, uansett er det vanskelig å si noe konkret før man faktisk har sett filmen.
Jeg har ikke tenkt til å dømme denne filmen før jeg har sett den, det er verdt å gi den en sjanse. Jeg gleder meg, så absolutt. Det blir spennende å se!
For de av oss som har en forkjærlighet for de gamle klassikerne, særlig fra 50- og 60-tallet, så er det en særdeles trist dag. En trist dag fordi en gudinne, en stor personlighet på alle plan, har gått vekk. Om man ikke har fått det med seg så gjelder det altså Elizabeth Taylor, kvinnen med hår så svart som ibenholdt og hud så hvit som snø. For meg er hun nesten den menneskelige - og virkelige utgaven av snøhvit.
Den aller første filmen jeg husker henne fra, og som gav meg et ganske sterkt inntrykk, var filmen Giant fra 1956. Her spilte hun sammen med legendariske James Dean og Rock Hudson. Det var dog ikke bare i filmen Giant hun gjorde suksess, Elizabeth Taylor var barnestjernen som utviklet seg til å bli en vakker kvinne som fortryllet sine seere i filmer som A Place in The Sun, Cat On a Hot Tin Roof og Cleopatra. Ikke bare utstrålte hun styrke og vitalitet, jeg kommer aldri til å glemme hennes temperament og frigjorthet. Hun snakket rett fra levra, hun sto for den hun var, og han la aldri to fingre i mellom. Ikke mange kan skilte med en slik styrke.
Selv om Elizabeth Taylor nå har gått bort vil hun fremdeles leve i våre hjerter. En hyllest til deg Elizabeth, med de fiolblå øynene.
Selve filmen, eller denne sanne historien, utspiller seg på 1930 - tallet og handler om en mann, dvs. C.S.Lewis, forfatteren bak Narnia - bøkene. Han lever et stille og tilbaketrukket liv sammen med broren sin, og underviser på Oxford. Han har egentlig aldri før elsket noen eller kjent savn, med unntak av sin mor.
Så kommer en ung kvinne til Oxford, Joy Gresaham (Debra Winger), sammen med sønnen sin, helt fra Amerika, for å møte ham. Hun er en stor fan av forfatteren, og har skrevet mange brev til ham. Lewis lar Joy og hennes sønn bo i huset sitt, som han også deler med sin bror. Jack, som Lewis også blir kalt, og Joy, utvikler et vennskap. Det viser seg at Joy rømmer fra en voldelig alkolisert ektemann, men tilslutt drar hun tilbake til Amerika og Jack's liv fortsetter som før. Så kommer Joy tilbake, skilt fra ektemannen, og bosetter seg i London med sønnen sin. Dette fører til at Joy og Jack utvikler et enda vamrere vennskap. For at Joy skal få lov til å bo i England permanent, gifter Jack seg med Joy, men det er bare et "teknisk ekteskap". Selvom de står hverandre nærme, klarer ingen av dem å få fram det de faktisk har på hjertet.
Så blir Joy alvorlig syk, hun får kreft. De vet begge at sykdommen bare har en dødelig utgang, og det er ikke heller før dette skjer at de virkelig klarer å få satt ord på følelsene. De bestemmer seg for å bruke den siste tiden de har sammen til å bare være sammen, de gifter seg på "ordentlig", med prest. Og dealen mellom de to den siste tiden er slik Joy sier det; "We can't have the happiness of yesterday without the pain of today. That's the deal."
Og som Anthony Hopkins så fint sier det, i rollen som Lewis, i avslutningen av filmen; "Why love, if losing hurts so much? I have no answers anymore: only the life I have lived. Twice in that life I've been given the choice: as a boy and as a man. The boy chose safety, the man chooses suffering. The pain now is part of the happiness then. That's the deal. "
Jeg vet ikke egentlig hva som rører meg mest ved denne filmen. Det at filmen faktisk er en sann historie om forfatteren C.S.Lewis' liv, eller at det faktisk bare er den triste historien, settingen, skuespillerne, stemningen. Jeg må innrømme at jeg ikke grått så mye over en film siden Purpurfargen. Utrolig rørende, og fordi jeg kan gjenkjenne ensomheten og historien rundt.
Filmen ble laget i 1993, og ble Oscar-nominert til "Best writing" og "Best Actress" i 1994. Filmen vant derimot for "Best actor", og var norminert til "Best Actress", "Best Film"og "Best Screenplay - Adapted" i BAFTA-utdelingen. Vant også Alexander Korda Award for Best British Film, i tillegg til en andre rekke priser.
Basert på Charles Dickens' kjente roman tar den prisbelønnede serien "Bleak House" med oss inn i 1800-tallets England og dets suspekte juridiske system. Her er det duket for dype intriger og mørke hemmeligheter.
Gjennom 15 episoder blir vi med inn i en verden der hemmeligheter holdes tilbake for enhver pris, men hvor det viser seg at skandalene blir vanskelig å komme unna. Vi får se hva som skjer når man ikke tenker på konsekvensene for ens handlinger, og hvor lett kan være for andre å utnytte det.
Historiens kjerne dreier seg om den evigvarende rettsaken mellom Jarndyce og Jarndyce ved Courts of Chancery. Den nåværende Jarndyce, John (Denis Lawson), eier av Bleak House, har liten tro på at saken vil yte ham noe godt. Da Esther Summersons (Anna Maxwell Martin) tante dør, blir hun adoptert av Jarndyce og blir god venn med hans myndlinger Ada Clare (Carey Mulligan) og Richard Carstone (Patrick Kennedy).
Bleak House er en mini-serie som illustrerer det Dickens ønsket at hans roman skulle avbilde; hvordan lange og evigvarende rettssaker er med på å skape ondskap. I sin ungdom var Dickens reporter og studerte domstolene. Her fikk han innblikk i hvordan domstolene valgte å prioritere og gjennomgå sine saker. Hans konklusjon ble at prinsippet for engelsk lovgivning er å skape egne forretninger.
Mini-serien er elegant delt opp i 15 episoder. Slik som forfatteren, spares det her ikke på noen detaljer. Kameraet beveger seg smidig mellom karakterene. Åpningscenene og overgangene er laget med spennende lyder, som nesten kan minne om de fra en science fiction- film, noe som også gjør dette til en intens filmopplevelse.
I rollen som den sjenerøse og omtenksomme John Jarndyce finner vi Denis Lawson. Lawson gjør en meget imponerende innsats. På sin egen måte spiller han den aldrende mannen som sliter med en del problemer, men med sitt talent sjarmerer hans sine seere. Det er umulig å mislike verken han eller hans karakter, selv om Jarndyce til tider både er melankolsk og depressiv.
Anna Maxwell Martin spiller heltinnen Esther Summerson i Dickens storslagne roman. Hennes skuespillerprestasjoner medførte blant annet til at hun vant BAFTA-prisen som beste kvinnelige skuespiller. Kjent også fra mini-serien North & South fra 2004, gjør henne til en av Storbritannias største kvinnelige skuespillere. Og det er ikke uten grunn. Med sin ømhet og sårbarhet, sklir hun perfekt inn i rollen som Esther. Innlevelsen og ikke minst den følelsesladde stemningen mellom Jarndyce og Esther gjør mini-serien følsesladet, uten å bli oversentimental.
Videre i rekken av skuespillere finner vi blant annet Gillian Anderson, kjent fra tv-serien X-files, som gjør en fremragende innsats som Lady Deadlock. Det samme gjelder Nathaniel Parker som den noe merkverdige Harold Skimpole og Charles Dance som den kyniske og grådige Mr. Tulkinghorn. Carey Mulligan spiller Ada Clare som forelsker seg i Richard Carstone, spilt av Patrick Kennedy. Begge spiller glimrende, da holdsvis som den uskyldige Ada Clare og den velmenende Richard Carstone.
Selv har jeg alltid vært en stor tilhenger av Dickens. Jeg slukte min første Dickens bok i en alder av 8 år. Selv har jeg lest Bleak House og har alltid ment at det er noe av det beste Dickens har laget. Det var derfor med høye forventninger jeg rigget meg til foran tv'en og satte på første episode av mini-serien Bleak House. Og til min fornøyelse viste det seg at mini-serien er intet mindre enn et mesterverk. Igjen klarer BBC å vise hva de er gode for. Serien får med seg alle de viktige elementene i Dickens roman, og enda litt til. Dickens er kjent for store og sine omfattende verk. Derfor er jeg mektig imponert over hvor profesjonelt -og ikke minst spektakulært de har klart å fremstille denne romanen. Selv om Bleak House aldri har vært et av Dickens mest populære verker, kan man si at romanen og dens historie endelig blir rettferdiggjort og får den oppmerksomheten den fortjener.
I går den 17. desember sovnet den amerikanske skuespilleren Jennifer Jones stille inn. I dag er hun for de fleste relativt lite kjent, men en gang i tiden var hun på høyde med Audrey Hepburn og Julie Andrews ift populæritet. For mange regnes hun i dag som en av Hollywoods mest undervurderte skuespillere, til tross for sine store prestasjoner på filmlerettet.
Det er vel ikke til å stikke under en stol at jeg, som en stor fan av de gamle klassikerne fra 30-, 40-, 50- og 60-tallet synes dette er ufattelig trist. En del av historien har på en måte gått bort, en stjerne har blitt slukket.
For det var det hun var - en stjerne. En sterne av dimensjoner. Hun vant Oscar én gang, til tross for fem nominasjoner, da for filmen "The Song of Bernadette". Opp gjennom årene spilte hun mot kjente ansikter som Gregory Peck i "Duel in the Sun", Laurence Olivier i "Carrie", William Holden i "Love is a Many-Splendored Thing" og Rock Hudson i "A Farewell to Arms". Alle de nevnte filmer har jeg selv sett - og har et meget godt forhold til, deriblant "Duel in the Sun" som jeg har sett så mange ganger at jeg ikke klarer å telle dem engang.
Hun startet sin karriere som modell, etter en rekke mislykkede forsøk på å bli skuespiller, en drøm hun delte med sin daværende ektemann Robert Walker. I starten tilbydde hun sin stemme til ulike radiokanaler, men det var med et møte med David O. Selznick at karrieren skjøt fart. Hun fikk rollen som Bernadette Soubirous i "The Song of Bernadette" fra 1943. Hennes søte og uskyldige framtoning i rollen gjorde at Jones danket ut selveste Ingrid Bergman, som senere ble en av hennes mest trofaste venner.
Som de fleste Hollywood-stjerner var også hennes liv fylt med både dramatikk og spenning. Hun hadde en affære med David O. Selznick, helt fram til hennes mann Walker døde av alkoholisme og narkotikaavhengighet. Til sammen var hun gift hele tre ganger og ble enke i to av dem. Til sammen fikk hun tre barn, hvorav et av barna, en datter hun fikk med David O. Selznick, begikk selvmord - to dager etter morsdagen. Jones overlevde også brystkreft og i de siste årene av sitt liv viet hun til stiftelsen "Jennifer Jones Simon Foundation for Mental Health and Education".
Richard Dadier (Glenn Ford) er en middelaldrende mann som får sin første lærerjobb på en videregående skole for gutter. Miljøet er tøft i en tid der rock'n'roll og rasekiller har fått like stor plass i skolehverdagen. Dadier får virkelig erfare hvor hardt det kan være å balansere mellom grupperinger, uskrevne regler og kravet om disiplin.
Dette er en meget god film. Ikke bare fordi filmen tar for seg mange av problemene fra denne tiden på en utsøkt måte, men fordi den viser veldig godt "baksiden av medaljen" ved læreryrket, at det ikke nytter å gi opp og hvor fantastisk deilig det føles når man endelig lykkes i å nå elevene.
Filmen er intet mindre enn en perle. Alle lærere og lærerstudenter burde ta en titt på denne filmen. For den handler også veldig mye om den gløden man ofte har når man starter som lærer, men som fort blir drept fordi man ikke er forberedt på hva som egentlig møter deg i klasserommet.
Som liten blir foreldreløse Jane overlatt til sin tante, som sender henne vekk til skolen Lowood for foreldreløse jenter, drevet av den hensynsløse Mr. Brocklehurst.
På skolen møter hun Helen Burns, som blir hennes eneste fortrolige og venninne. Helen dør tidlig, men Jane vokser til og blir senere lærer på skolen. Hun søker omsider arbeid og blir tildelt jobben som guvernante for Ms. Varens på Thornfield Hall.
I starten er livet på Thornfield stille og Jane blir rastløs. Alt forandres når eieren av Thornfield Hall, Mr. Rochester, snubler inn i livet hennes en mørk vinterdag. Det er begynnelsen på noe som senere utvikler seg til et nært vennskap - og kjærlighet mellom de to.
Dette er en fantastisk dramatisering av BBC, en mini-serie på 4 deler. Til og med enda bedre enn deres versjon fra 1973, som til nå har vært min favoritt. BBC lagde en versjon i 1983 også, men det var en gedigen skuffelse i forhold til disse to. Flott regi, fine bilder, en realistisk gjengivning av min favorittbok. Jane Eyre er rett og slett troverdig, det samme gjelder Mr. Rocherster.
Ruth Wilson klarer å få fram Jane Eyres sårbare og lidenskapelige sider. Toby Stephens klarer å balansere Mr. Rochesters mørke og dystre side med det ømme og kjærlige. Serien er også mer realistisk i forhold til at den er litt mer "erotisk" - det vil si, tiltrekningen mellom Mr. Rochester og Jane er klarere framstilt enn i tidligere filmversjoner. Kjemien mellom de to skuespillerne er veldig bra, noe som tar seg godt ut på skjermen. Har sett mini-serien sikkert 10-15 ganger allerede, har blitt helt betatt. I tillegg til mini-serien, følger dvden med masse bra ekstramateriale.
Denne mini-serien anbefales til alle de som er glad i britisk drama/kostymedrama/de gamle britiske klassikerne eller rett og slett elsker boka. For min egen del var serien en positiv overraskelse, da Jane Eyre er en av mine favorittbøker.
Dette er en mini-serie som er basert på Antony Trollopes mest kjente klassiker.
Louis Trevelyan gifter seg med den frisinnede og naive Emily. Emily er oppvokst i utlandet og er lært opp til å tenke selvstendig av sine foreldre. Lois tar henne med til England, der hun blir møtt av et annet samfunn enn hun selv er vokst opp i.
Det første året av deres ekteskap virker alt til å gå strålende, helt til Colonel Osborne gjør et inntog i livene deres. Colonel Osborne er en gammel venn av Emilys far og er Emilys gudfar. Emily har alltid regnet Colonel Osborne som sin venn og derfor ser hun ikke noe galt i hans hyppige besøk. Dette blir ikke sett på med blide øyne av hennes mann. Han liker dårlig at sositeten snakker om Colonel Osborne og Emily, og derfor advarer Louis sin hustru, og direkte forbyr henne å se ham.
Dette nekter Emily å høre på. Med tanke på at dette var på midten av 1800-tallet, var dette sett på som ganske dristig oppførsel fra Emily sin side. Louis blir besatt av tanken på at det er noe mellom Emily og Colonel Osborne, noe som gjør alt mye verre. Emily føler seg urettferdig behandlet og ønsker ikke å ha noe med han å gjøre, noe Louis tar som en bekreftelse på at hun har vært utro.
Dette er en meget sterk fortelling, men ikke minst overraskende. Spesielt med tanke på at Trollope selv hatet feminisme og mente kvinnens plass var med mannen, og hun skulle adlyde ham. Men allikevel er boka bak mini-serien faktisk sett på som et av de beste feministiske verker som er laget. Ikke bare fronter den en kvinnes rett til å bestemme over sitt eget liv, men dette kommer selv fra en mann som egentlig misliker det han selv fronter. Men samtidig er det egentlig ikke så rart, fordi Trollope faktisk skriver mye om sitt eget i He Knew He Was Right. For på denne tiden møtte Trollope en amerikansk feminist som han ble veldig betatt av og konas mistanker er blant annet bakgrunn for karakteren Trevelyan.
En spennende, provoserende og fantastisk dramatisering. Jeg har lest romanen, så det var spennende å få se den filmatisert og levendegjort. Og ja, den bringer ut ens følelser, da i form av sinne. Jeg utviklet nesten et hatforhold til Trevelyan, rett og slett fordi hans oppførsel er uholdbar. Han driver fra seg alle han elsker fordi han blir helt oppslukt i sin sjalusi, som i seg selv ikke er berettighet.
PS: Til dere som lurer på hvor svarene fra spørsmålsrunden blir av, så kommer de altså i morgen eller fredag. :)
Dere har sikkert langt merke til det dere også, ting som virker kanskje unaturlig, eller helt bak mål. Alltid et par ting jeg biter meg merke i når det gjelder film og tv-serier. Mye av det jeg finner irriterende, sært og merkelig er;
* At de går med sko inne, virker veldig spesielt på meg. * At alle ser "perfekte" ut til enhver tid. * At man kan høre publikum le i sit-coms, aldri skjønt greia med det. * Dårlige vitser og spøker som publikum tilsynelatende synes er svært morsomme, da de ler noe helt forferdelig. Jeg ler sjeldent av noe som virker så påtatt. * Uansett hvor frilynte man er, så sover man alltid med bh'en på, også etter en omgang i høyet. * Sofaen som alltid står midt i rommet, spesielt i sit-coms.
Hva mener dere andre? Har dere noen eksempler på irriterende ting de gjør i tv-serier og filmer?
(Foto: Yvonne. Min katt Felix er ikke videre imponert.)
House of Cards (1990) - 10/10 Dette er første del av trilogien The House of Cards. Den er delt opp som en mini-serie med fire deler, hvor hver del varer en time. I hovedrollen finner vi Ian Richardson som Francis Urquhart.
Urquhart er en skruppelløs, men dyktig politiker i det britiske konservative partiet. I den første delen av trilogien er Urqhart The Chief Whip. Utad virker han som en rolig og tilbakeholdende politiker, som er ærlig og er flink i det han driver med. Men bak fasaden lurer en kaldblodig og beregende mann som vil gjøre alt for å få mer makt.
I sin vei mot mer makt innleder han et forhold til journalisten Mattie, ei ung jente som beundrer hans dyktighet og blir betatt av hans karisma. Urqhart skyr ingen midler for å komme dit han ønsker, hvor han blant annet motarbeider sin egen sjef; statsministeren, gjennom å lekke ut hemmelig informasjon. Desto grovere Urqharts handliger blir, desto mer fremstår han som en helt overfor sine kolleger og støttespillere.
Dette er en mørk og dyster historie om korrupsjon, grådighet og brennende ambisjoner. Denne delen er brilliant oppbygget, med et fantastisk skuespill, men ikke minst en utrolig god handlig og historie. Jeg har faktisk ikke sett maken, er virkelig imponert. Alle som er interessert i politikk eller maktforhold generelt må få med seg denne. Gjennom hele første delen satt jeg som klistret til tven.
Nervepirrende, vågalt og skremmende.
To Play the King (1993) - 10/10 Andre del av The House of Cards trilogien. Samme lengde som første delen og like god. Handlingen fortsetter der første delen slapp.
Urqhart er nå valgt til ny statsminister i Storbritannia, men blir utfordret politisk når landet får en ny konge, spilt av Michael Kitchen (Foyle's War, Out of Africa osv). Kongen er en mann med egne meninger, og som synes det er en skandale at de sosiale forskjellene i landet øker. Han snakker varmt om et velferdssamfunn der alle blir inkludert.
Dette faller ikke i god jord hos Statsminister Urqhart. Det hjelper heller ikke at kongen går ut offentlig i media og kritiserer regjeringens manglende menneskelighet. Det fører til en økende motstand hos folket overfor statsministeren. Dette skaper igjen konflikt mellom kongen og statsministeren, noe som igjen fører til et politisk skittent spill, der Urqhart igjen innleder et forhold til sin politiske rådgiver Sarah Harding for å forhindre ytteligere skandaler.
Igjen helt brilliant. Det som ble sagt over holder jeg fortsatt ved. Jeg satt så oppslukt at jeg rent glemte klokka første gang jeg så den andre filmen i trilogien.
The Final Cut (1995) - 10/10 Dette er den tredje og siste filmen av The House of Cards trilogien. Igjen møter vi Francis Urqhart, nå på slutten av sin karriere som statsminister. Som den dyktige politikeren han er, vet han at han aldri må gi opp. For å beskytte seg selv, for å sikre seg en god pensjon, tar han del i fredsforhandlingene i konflikten på Kypros. Men øya er også en del av Urqharts egen fortid, hvor hemmeligheter fra hans ungdom kan komme til å ødelegge hans planer.
Dette er en meget god avslutning - overraskende som sådan. Med denne filmen avsluttes den prisbelønnende trilogien, som i sin tid vant en rekke priser. Ikke bare er historien hårreisende bra og spennende, skuespillerne likeså, spesielt Ian Richardson. Det er nesten skremmende den kraften og den sjarm han klarer å få fram i sin rolle som en maktsyk mann. Alle politiske sjeler der burde se denne.
En veldig overraskende film, da i positiv forstand. Filmen er så bra at den nesten er litt ekkel.
Den handler om en skotsk lærer, Miss Brodie, en singel og attraktiv kvinne i midten av 30-åra. Året er 1932 og hun underviser på jenteskolen Marcia Blaine School i Edinburgh. Her underviser hun sine 'Brodie girls' hva som er viktig i livet, om kjærlighet, politikk og kunst. Hun er i tillegg en svoren fascist og har to mannlige elskere. Den ene elskeren hennes er den bohemske kunstlæreren, som er gift med seks barn, og som er meget attraktiv. Samtidig har hun også en annen elsker, musikklæreren, som er singel og ettertraktet.
Miss Brodies uforsiktighet er også det som fører til at hun tilslutt mister jobben sin. Kunstlæreren er besatt av henne, men hun nekter å gi etter, og derfor lar hun noen av sine egne jenter bli malt av ham, i håp om at en av dem kan bli hans elsker. Musikklæreren frir, men fordi hun har viet sitt liv til sine elever, nekter hun å gifte seg.
Dette er mildt sagt en meget spesiell film, og jeg er faktisk overrasket over hvor åpen denne filmen er, med tanke på når den er laget. Jeg likte denne filmen godt fordi den på mange måter er kontroversiell, den tar opp en del spørsmål både når det gjelder læreryrket, men også når det gjelder etikk og moral generelt. Som når kunstlæreren innleder et nokså spesielt forhold til en av Miss Brodies elever. Det er ekkelt, dog ikke desto mindre ekte. Dette er en glemt engelsk skatt som burde få mer oppmerksomhet.
Jente på 25 år som blogger om alt og ingenting. Er gift med verdens beste mann, kommer fra Oslo og har flyttet til Kristiansand for å studere. Har en stor drøm om å bli lærer,er nettopp ferdig med lærerutdanningen og studerer nå engelsk.
Elsker å reise, diskutere politikk, og skrive dikt. Stor fan av Hello Kitty, Frank Sinatra, britisk krim, og gamle filmklassikere.