Her vil det bli skrevet om stort og smått, kanskje med en liten dæsj rosa og noe fluffy atått.
The Remains of the Day
Shadowlands
Roman Holiday
Giant
House of Cards Trilogy
The Color Purple
An Affair to Remember
Sound of Music
Bridget Jones's Diary
Brief Encounter
Summertime
To Have and Have Not
Forrest Gump
My Fair Lady
What's Up, Doc?
Freedom Writers
Avanti!
Den lille havfruen
Dette er en film som omhandler livet til barnebokforfatterinnen Beatrix Potter. Renée Zellweger, Ewan McGregor og Emily Watson er bare noen av de mange dyktige skuespillerne som bidrar i denne lille perlen av en film.
Filmen tar for seg Miss Potters storslagne fantasi og hvordan hun fikk sin plass i alle barns hjerter med sine nydelige tegninger og flotte historier. Dette er også en kjærlighetshistorie mellom Miss Potter og hennes utgiver, spilt av Ewan McGregor. Miss Potter får for første gang i sitt liv en viktig støttespiller og venninne i utgiverens søster, spilt av Emily Watson. For alle de som likte å høre McGregor synge i Moulin Rouge eller Down With Love vil også denne gangen få høre hans fine stemme.
Dette er en veldig søt film tvers igjennom, men uten å bli oversentimental eller oppblåst. Den er faktisk til tider svært trist og hadde en ganske overraskende slutt. En nydelig film om en sann historie om to ensomme sjeler som finner hverandre. McGregor passer veldig godt i rollen som den litt sjenerte, omsorgsfulle og sjarmerende utgiveren som vinner Miss Potters hjerte. Og de som likte å høre Zellweger med engelsk aksent, vil igjen ha gleden å få oppleve dette i denne filmen. Zellweger spiller forøvrig en veldig sannferdig karakter som jeg faktisk kjente meg mye igjen i. Og Watson gjør en fabelaktig rolle som den eksentriske søsteren.
Eneste minuset, var kanskje at jeg synes filmen var litt for kort, jeg skulle gjerne ha sett at den var litt lenger (dog ikke veldig mye).
En film som fikk meg til å smile, le og gråte.
NB! Les anmeldelsen av boka først for handlingsreferat her.
I denne lille vakre perlen av en film spiller Anthony Hopkins mot Emma Tompson, han som butleren Stevens og Thompson som husholdersken Miss Kenton. Og det forunderlige og egentlig ganske fantastiske med denne filmen er nemlig interaksjonen mellom de to.
Jeg har selv lest boka og mener filmen er like god, om nesten bedre. Dette handler ikke om at forfatteren skriver dårlig, heller tvert i mot, men enkelte ting er lettere å få fram på film enn i en bok. Og det synes jeg denne filmen er et godt eksempel på.
Selv mener jeg at denne filmen egentlig er som et stykke kunst, som et maleri. Ved første øyekast virker den kanskje ikke som noen stor sensasjon i seg selv, men går man dypere skjønner man at det er med ved denne filmen enn som så. Og det er vel kanskje derfor den har blitt så elsket opp gjennom årene. For alt som virker tilsynelatende objektivt, er egentlig dypt personlig for filmens karakter og rollefigurenes interaksjon.
Det er med en viss frustrasjon man ser utviklingen dem i mellom, alt det som ikke har blitt sagt eller gjort. Jeg synes det er fascinerende å se interaksjonen de to i mellom, hvordan de, han som husets butler og hun som husets hushjelp, oppfører seg så formelt at det nesten blir irriterende, men allikevel kunne gått for å være et ektepar. Filmen er også veldig erotisk, i det at det er en underliggende spenning mellom de to karakterene. Og det som kanskje gjør filmen nettopp så god, er at deres forhold aldri blir fullbyrdet.
Den er trist, vakker og det er med en nostalgisk følelse jeg ser denne filmen om og om igjen. Jeg blir aldri lei. Aldri.
Noen av dere husker kanskje at jeg for en stund siden skrev en post om at en ny film om Jane Eyre var på vei. Og i går hadde den premiere her i Kristiansand, og jeg var selvsagt tidlig ute med å bestille billetter slik at jeg kunne se den etter jobb i går kveld.
For de av dere som ikke kjenner til Jane Eyre, så kan jeg begynne med å si at denne filmen er en av mange adaptasjoner av boka med samme navn. Jane Eyre ble orginalt skrevet av Charlotte Brontë, søsteren til Emily Brontë som skrev Wuthering Heights (eller Stormfulle høyder som den kalles på norsk) og Anne Brontë som blant annet skrev romanen The Tenant of Wildfell Hall. Charlotte Brontë fikk publisert Jane Eyre i 1847 og har siden den gang vært som en favoritt å regne hos mange lesere (kvinner kanskje spesielt).
Om man ikke ønsker at å lese spoiler bør man stoppe å lese her. Andre må gjerne fortsette.
Kort og godt følger filmen, som boka, livet til Jane Eyre, hovedpersonen som handlingene bygges rundt. I motsetning til boka starter filmen med det triste synet av en fortvilet Jane som driver rundt i de engelske myrområdene. Medtatt og sliten ender hun opp på trappen til St. John Rivers og hans søstre. Hun blir tatt inn i varmen, og etter kort tid blir hun nesten som en del av familien.
Det er gjennom Jane Eyres drømmerier vi som seere får tilgang til de følelser og hendelser som har skjedd tidligere. Det blir et møte med en ung Jane Eyre som blir straffet hardt for sin stahet og lidenskap. Hun blir sendt til Lowood Institution, en skole for foreldreløse barn, etter at hennes tante sender henne vekk. Jane Eyre mistet sine foreldre tidlig har og frem til da levd hos sin onkel Reeds familie.
Etter mange år på jenteskolen får Jane post som guvernante på Thornfield Hall. Her får hun ansvaret for den franske piken Adele Varens, som også er Mr Rochersters myndling. Etter et noe overraskende møte med Mr Rochester lærer de hverandre og kjenne. Det er tydelig at de to knyttes til hverandre, og etterhvert blir det også tydelig at de to får sterke følelser for hverandre. Det skjer dog ikke uten både kamp og såre tårer fra Jane Eyre, som må finne seg i at det forventes at Mr Rochester skal gjøre kur til den vakre Blanche Ingram. Kjærligheten seirer dog til slutt og det går så langt som at Mr Rochester og Jane Eyre står foran alteret og skal gi sitt ja. Dessverre blir de avbrutt av en advokat som hevder at Mr Rochester fremdeles er gift.
Det viser seg at Mr Rochester er gift fra før, til en kvinne han knapt nok hadde sett før bryllupsdagen, og som han ble lurt til å gifte seg med av sin far. Bertha Antoinetta Mason, som hans kone heter, viste seg kort etter bryllupet å være gal, men Mr Rochester hadde aldri hjerte til å sende henne til et galehus. Selv om Mr Rochester tilby å være hennes elsker, å bo sammen med henne i Sør-Frankrike og være trofast mot henne resten av livet, har konfrontasjonen såret Jane Eyre for dypt til at kan forsette å bli værende. Hun rømmer Thornfield Hall, og det er på denne måten hun ender opp hos St John.
Slutten kan man kanskje tenke seg til selv, men jeg synes den tross alt er såpass fin at jeg egentlig ikke har lyst til å fortelle så mye om den, den må rett og slett sees, eventuelt leses.
Etter å ha sett filmen har jeg gjort meg mange tanker, både gode og dårlige. Jane Eyre er min absolutte favoritt innen litteratur, og jeg elsker filmene/mini-seriene som har blitt laget. Med mini-serien fra 2006 frisk i minne var jeg ekstremt skeptisk til en filmversjon. Jeg har sett mange filmversjoner, og jeg har forsåvidt syntes de har vært interessante, men ingen har vært såpass fyldige som 2006-versjonen.
Det var derfor med en god pose skepsis at jeg så filmen. Og jeg ble både litt skuffet og litt positivt overrasket. Jeg satt igjen med mange delte meninger. Å sammenligne denne filmen, eller noen annen filmversjon av Jane Eyre, med 2006-versjonen er egentlig urettferdig. Jane Eyre er på mange måter en kompleks fortelling, den forteller om de vonde barneårene til het kjærlighet, og det er klart det, ihvertfall fra mitt synspunkt, at mini-serier med x-antall episoder over x-antall timer har større mulighet til å komme under huden når det gjelder disse temaene.
Og det var det jeg savnet med denne versjonen. Dybden. Men så hadde jeg som sagt også 2006-versjonen med meg som sammenligningsgrunnlag.
For filmen har med seg dyktige skuespillere, Mia Wasikowska i rollen som Jane Eyre og Michael Fassbender i rollen som Edward Fairfax Rochester. Det er uansett tydelig at de to hovedrolleinnhaverne har det gøy på lerretet, de ser ut til å ha en god tone og kjemien stemmer godt. Problemet for min del ligger i at det ikke blir nok tid til å observere de to sammen. Det er også flere scener som har blitt utelatt, som for min del alltid har vært personlige favoritter, som f.eks når Mr Rochester får en spåkvinne til å lokke ut hemmeligheter fra sine gjester, men først og fremst for å finne ut av hvordan Jane Eyre tenker om han.
Så kan man selvsagt si at slike "små" scener egentlig ikke spiller så stor rolle, men for min del handler det mye om å bygge opp under troverdigheten til karakterene i filmen og opp mot boka. For boka er og blir en del av filmen, enten man vil eller ikke.
Ellers vil jeg kommentere at det er ekstra flott å se Dame Judi Dench i rollen som hushjelpen Miss Fairfax i filmen, spesielt fordi det er en skuespiller jeg har fulgt i mange år gjennom utallige britiske tv-serier som A Fine Romance og As Time Goes By.
Filmen har sine gode sider. Jo, jeg synes at det ble for kort tid å fortelle Jane Eyre som historie, men samtidig så får dem frem de viktige poengene på en ganske elegant måte. Dessuten synes jeg det var spennende å se interaksjonen mellom Mr Rochester og Miss Eyre når de først blir observert sammen. De gnistrer i dem, og jeg liker også at det i denne filmen, mer enn i 2006-versjonen, viser kjærligheten mellom de to etter at det har kommet fram at de skal gifte seg. Det er faktisk et aspekt ved 2006-versjonen jeg har savnet litt, selv om den miniserien formelig gnistrer av lidenskap, og på mange måter mer enn denn filmen.
Til å være en filmversjon alene synes jeg absolutt at det holder mål. Opp mot alt annet som har blitt laget er jeg dog mer skeptisk, men det er for meg litt urettferdig å sammenligne på den måten. Jeg tror uansett at man vil kose seg med denne filmen, hvilket jeg også gjorde, og jeg anbefaler alle som liker Jane Eyre eller kostymedrama generelt sett til å se denne filmen.
Jeg vet ikke hvordan det er med dere, men jeg er ihvertfall en ihuga fan av kostymedrama, jeg må innrømme det. Favorittene er blant annet Pride & Prejudice fra 1995 med Colin Firth, Nort & South fra 2004, Bleak House fra 2005, The Forsyte Saga fra 2002 og Jane Eyre fra 2006.
Uansett, det jeg vil frem til, en ny filmadaptasjon av Jane Eyre er igjen å finne på kinoene om ikke lenge. I mars hadde den premiere i USA, og den skal ha premiere i blant annet Storbritannia i september og kommer nok til Norge et par måneder etter. Her er en liten smakebit:
Jeg må si jeg både gleder meg og er litt skeptisk. Mini-serien fra 2006 er desidert min absolutte favoritt, og det skal svært mye til å slå denne, spesielt fordi den nye versjonen kun er en film. Og ut i fra de klippene jeg har sett er jeg litt usikker på om Mia Wasikowska er riktig i rollen som Jane Eyre, hun har i såfall mye å leve opp til. Ruth Wilson spilte Jane Eyre i versjonen fra 2006 og gjorde en fabellaktig jobb. Noe jeg har reagert på fra de få scenene jeg har sett i den kommende filmen er at jeg føler Wasikowska er litt "treig", jeg synes det går litt for sakte, det skinner kanskje litt for mye igjennom at hun prøver å snakke en aksent hun ikke er komfortabel med (Wasikowska er egentlig fra Australia)? Ikke vet jeg, det blir i såfall spekulasjoner fra min side, uansett er det vanskelig å si noe konkret før man faktisk har sett filmen.
Jeg har ikke tenkt til å dømme denne filmen før jeg har sett den, det er verdt å gi den en sjanse. Jeg gleder meg, så absolutt. Det blir spennende å se!
For de av oss som har en forkjærlighet for de gamle klassikerne, særlig fra 50- og 60-tallet, så er det en særdeles trist dag. En trist dag fordi en gudinne, en stor personlighet på alle plan, har gått vekk. Om man ikke har fått det med seg så gjelder det altså Elizabeth Taylor, kvinnen med hår så svart som ibenholdt og hud så hvit som snø. For meg er hun nesten den menneskelige - og virkelige utgaven av snøhvit.
Den aller første filmen jeg husker henne fra, og som gav meg et ganske sterkt inntrykk, var filmen Giant fra 1956. Her spilte hun sammen med legendariske James Dean og Rock Hudson. Det var dog ikke bare i filmen Giant hun gjorde suksess, Elizabeth Taylor var barnestjernen som utviklet seg til å bli en vakker kvinne som fortryllet sine seere i filmer som A Place in The Sun, Cat On a Hot Tin Roof og Cleopatra. Ikke bare utstrålte hun styrke og vitalitet, jeg kommer aldri til å glemme hennes temperament og frigjorthet. Hun snakket rett fra levra, hun sto for den hun var, og han la aldri to fingre i mellom. Ikke mange kan skilte med en slik styrke.
Selv om Elizabeth Taylor nå har gått bort vil hun fremdeles leve i våre hjerter. En hyllest til deg Elizabeth, med de fiolblå øynene.
Shadowlands
Selve filmen, eller denne sanne historien, utspiller seg på 1930 - tallet og handler om en mann, dvs. C.S.Lewis, forfatteren bak Narnia - bøkene. Han lever et stille og tilbaketrukket liv sammen med broren sin, og underviser på Oxford. Han har egentlig aldri før elsket noen eller kjent savn, med unntak av sin mor.
Så kommer en ung kvinne til Oxford, Joy Gresaham (Debra Winger), sammen med sønnen sin, helt fra Amerika, for å møte ham. Hun er en stor fan av forfatteren, og har skrevet mange brev til ham. Lewis lar Joy og hennes sønn bo i huset sitt, som han også deler med sin bror. Jack, som Lewis også blir kalt, og Joy, utvikler et vennskap. Det viser seg at Joy rømmer fra en voldelig alkolisert ektemann, men tilslutt drar hun tilbake til Amerika og Jack's liv fortsetter som før. Så kommer Joy tilbake, skilt fra ektemannen, og bosetter seg i London med sønnen sin. Dette fører til at Joy og Jack utvikler et enda vamrere vennskap. For at Joy skal få lov til å bo i England permanent, gifter Jack seg med Joy, men det er bare et "teknisk ekteskap". Selvom de står hverandre nærme, klarer ingen av dem å få fram det de faktisk har på hjertet.
Så blir Joy alvorlig syk, hun får kreft. De vet begge at sykdommen bare har en dødelig utgang, og det er ikke heller før dette skjer at de virkelig klarer å få satt ord på følelsene. De bestemmer seg for å bruke den siste tiden de har sammen til å bare være sammen, de gifter seg på "ordentlig", med prest. Og dealen mellom de to den siste tiden er slik Joy sier det; "We can't have the happiness of yesterday without the pain of today. That's the deal."
Og som Anthony Hopkins så fint sier det, i rollen som Lewis, i avslutningen av filmen; "Why love, if losing hurts so much? I have no answers anymore: only the life I have lived. Twice in that life I've been given the choice: as a boy and as a man. The boy chose safety, the man chooses suffering. The pain now is part of the happiness then. That's the deal. "
Jeg vet ikke egentlig hva som rører meg mest ved denne filmen. Det at filmen faktisk er en sann historie om forfatteren C.S.Lewis' liv, eller at det faktisk bare er den triste historien, settingen, skuespillerne, stemningen. Jeg må innrømme at jeg ikke grått så mye over en film siden Purpurfargen. Utrolig rørende, og fordi jeg kan gjenkjenne ensomheten og historien rundt.
Filmen ble laget i 1993, og ble Oscar-nominert til "Best writing" og "Best Actress" i 1994. Filmen vant derimot for "Best actor", og var norminert til "Best Actress", "Best Film"og "Best Screenplay - Adapted" i BAFTA-utdelingen. Vant også Alexander Korda Award for Best British Film, i tillegg til en andre rekke priser.
1. Audrey Hepburn
2. Gregory Peck
3. Anthony Hopkins
4. Emma Thompson
5. Colin Firth
Hvem er dine favoritter?
25, Kristiansand
Jente på 25 år som blogger om alt og ingenting. Er gift med verdens beste mann, kommer fra Oslo og har flyttet til Kristiansand for å studere. Har en stor drøm om å bli lærer,er nettopp ferdig med lærerutdanningen og studerer nå engelsk. Elsker å reise, diskutere politikk, og skrive dikt. Stor fan av Hello Kitty, Frank Sinatra, britisk krim, og gamle filmklassikere.