Sweet Pink Kitty

Jeg har lest en del på ulike forum hvor folk har fått sagt sine meninger om forhold. Det ble blant annet hevdet at mange er i forhold fordi det gir en "quick fix", at sex er hovedgrunnen til at man får seg kjæreste, og at man ikke egentlig er interessert i å ta ansvar for sitt eget liv fordi partner blir redningen for ens eget følelelsliv.

Da jeg leste leste dette tenkte jeg for meg selv at det sikkert er slik for en del mennesker, men det er ikke mitt inntrykk generelt sett. Jeg har en samboer og kjæreste fordi jeg ikke har sett etter en "quick fix", men fordi det er fantastisk å ha noen å dele livet med. Det som er viktig for meg er alt det som er rundt, humoren vi deler, de fine samtalene om alt mellom himmel og jord, vennskapet vårt, nærheten og tryggheten.

MEN, hvis jeg hadde vært ute etter en "quick fix" så hadde det strengt tatt vært lettere å leve som singel, for et forhold hvor man er sammen med hud og hår er ikke bare en dans på roser. Hvis jeg skulle valgt det enkle og bedagelige så hadde jeg valgt singellivet, for der trenger jeg ikke å elske noen, å ta den man er sammen med for den han er og man slipper den motstanden som også et forhold kan by på.

Jeg hadde aldri hatt kjæreste før jeg var 21 år, det var da jeg fant han som i dag er min samboer og forlovede. Alt vi har opplevd sammen kunne jeg aldri byttet mot singellivet, men ingenting ved forholdet har vært "enkelt". Det har vært gøy, spennende, morsomt, slitsomt, frustrerende, deilig, fantastisk, anstrengende og noen ganger vondt, men aldri enkelt.

Hva tenker du?

Image: graur razvan ionut / FreeDigitalPhotos.net

Dette blir kanskje litt kjedelig for dere å lese, for min første kjærlighet var og er han jeg i dag er min forlovede. Det er klart, jeg har hatt forelskelser før ham, men Sindre er og blir min første kjærlighet. Og det er også han jeg regner som gav meg mitt første ordentlige kyss. Og hva kan man si? Han kysset meg første gang under trekronene på Norsk folkemuseum, og det var svært så romantisk.

Image: Sura Nualpradid / FreeDigitalPhotos.net

Kjæresten og jeg møttes på nett. Som så mange i dag så møttes vi på en nettdatingsside, på det som en gang i tiden het SprayDate. Derimot rant det hele ut i sanden, det ble ikke så mye som skjedde da. Så, rundt 2006-2007, fant vi hverandre igjen på det som da het Hei! Dagbladet. Vi begynte å chatte med hverandre på msn, men det var heller sporadisk. For å være helt ærlig syntes jeg Sindre var litt rar og kanskje litt sær, og han syntes nok jeg virket svært uinteressert. Så da ble det med det, vi hadde lite kontakt.

Sommeren 2008 tok Sindre derimot mer kontakt og det var vel mer klart hva han ville. Jeg bestemte meg for å gi ham en sjanse etter å ha blitt skuffet av andre tidligere, men det skal sies at jeg var svært skeptisk. Heldigvis for meg valgte jeg å gi ham en sjanse, for tvilen ble borte da han sendte meg en rose på døra. Da smeltet mitt hjerte, og vi arrangerte et møte. Vi hadde da aldri snakket sammen før på verken telefon eller i det virkelige liv, foruten msn såklart.

Det ble en fin dag. Vi møttes i Oslo sentrum, og vi vandret rundt og pratet. Eller, jeg pratet. Jeg blir vanligvis veldig stille når jeg er nervøs, men Sindre hadde visst en motsatt effekt på meg, så jeg skravlet i ett skjør, og det var han visst glad for i ettertid, vi er nok begge ganske stille oss. Uansett, slik holdt vi på i timesvis, og det var kjempekoselig. Det ble middag på Bella Napoli husker jeg, restauranten altså.

På vår andre date tror jeg vi var på kino, men da vi skulle ta farvel kysset jeg ham på munnen. Jeg vet ikke hvem som var mest sjokkert, han eller meg. Det var nemlig overhodet ikke planlagt, og jeg er så fryktelig sjenert at jeg til dags dato ikke aner hva som gikk av meg. Spennende var det dog, for Sindre måtte forte seg inn på bussen, og ingen av oss fikk vel tid til å fordøye min spontanitet før på hjemveien, han på buss til sine foreldre, og jeg på tog til mine.

Alle gode ting er tre heter det, og det var på tredje date det hele skjedde. Vi endte opp på Norsk folkemuseum hvor vi vandret rundt de flotte husene. Vi satte oss på en benk under noen store trær, og alt jeg husker var at det føltes ut som vår koselige lille himmel da jeg så opp i taket av blader i gult, grønt og rødt. Fantastisk nydelig. Vi satt slik en liten stund, side om side, før Sindre spurte om han kunne få kysse meg.

Og resten er i grunn historie, vi ble sammen den 8. august. To måneder etter var vi forlovet, og den 6. august i år gifter vi oss, nesten tre år etter at vi ble sammen, og vi lever i dag sammen som samboere. Vi er hverandres bestevenner og kjærester, og vi har våre opp- og nedturer, men vi står sammen. Det har vært gode tider og harde tider, men vi har alltid kommet gjennom det.

(Foto: Yvonne)

På torsdag fikk jeg nydelige blomster på døra av min kjære:

Er de ikke nydelige?

I dag er en lykkens dag, fordi i dag har min kjære og jeg vært sammen i akkurat to år. Vi ble sammen den 08.08.08, og i dag skal det selvsagt feires, litt ihvertfall. Det blir restaurantbesøk, så får vi se hva som skjer videre. ;)


Par i hjerter. <3

Her om dagen kom jeg over en tråd på et forum. Om sjekking. Om hvordan sjekke, alt fra fremgangsmåte til væremåte. For noen har sjekking omtrent blitt som en vitenskap. Og midt opp i all denne "vitenskapen", kom det fram at man visstnok skulle snakke nedlatende til en kvinne, å bruke såkalte "negs", for det ville øke henne interesse for mannen som var nedlatende, eller noe i den duren. Dere kan lese mer om hva "negs" er her, er lite utdrag;
"Negs are intended to be false-disqualifiers and are intended to lower the target's comparative value to the seducer. Specifically, they are not insults - instead they resemble the comments of a person who does not view the target as being sexually interesting. Ex: "You blink a lot', 'You are sooo cute, I'd adopt you. Put a little mat at the foot of my bed... you could sleep there'."

Det er ikke mye som overrasker meg i dagens samfunn, men dette finner jeg forunderlig. Hvem er det vel som liker å få slike kommentarer slengt etter seg? Hadde en kjæresten kommet opp til meg og sagt "du er så søt, du kan sove på dørmatta mi", så hadde jeg blitt forbanna tror jeg. Slik hadde han ikke hadde vunnet mitt hjerte. For meg virker dette rart, hvor er logikken?

Men, kanskje det fungerer, ikke vet jeg. Jeg vet ihvertfall med meg selv at jeg har en grense etter mange år med mobbing, og her går ihvertfall min grense. For meg virker det egentlig bare skikkelig usselt å tråkke på mennesker på den måten, å kamfulere sine slemme utsagn med "snille" uttrykk og formuleringer. Man synes ei jente egentlig ser flott ut også uttrykker man noe annet? Hva slags inntrykk er man egentlig ute etter å lage?

Det er visst også slik at man ikke skal bruke "negs" på de som ikke er 9'ere eller 10'ere. Jenter blir rangert, ganske kynisk må jeg si, på en skala fra 1-10, og i følge da teorien så er det slik at man ikke skal bruke slike "negs" på en 7 eller 8, da "their confidence in their own beauty is only fairly high and it could easily be destroyed by a neg". Spennende. Med andre ord er det en fasit på hva som er pent eller ikke. Å ta i betrakning av at folk faktisk har ulike idealer er ganske spesielt. Jeg mener, om ei jente blir betraktet som en 10'er av noen og 7'er av noen andre, hvordan skal man da unngå nettopp å ikke ødelegge selvtilliten til jenta? Og uansett, hvem har sagt at ei vakker dame ikke kan ha dårlig selvtillit? Synes det er spesielt at man er såpass forutintatt og på en måte bestemmer en fasit som umulig kan være sann.

Hvor har det blitt av hyggelig komplimenter og roser på døra? Jeg er ihvertfall glad for at kjæresten min valgte å sende meg en rose framfor å bruke en såkalt "neg". Da tror jeg jammen meg ikke jeg hadde giddet å møte ham i det hele tatt.