Sweet Pink Kitty

Jeg vil skrive dette fordi det jeg opplevde i dag gjorde et utslettelig inntrykk på meg. Fordi det virkelig gir meg håpet på at det faktisk finnes godhet der ute i denne verden.

Som noen vet så er jeg ganske berørt av det som skjedde 22.juli, jeg skulle selv vært på Utøya denne dagen og jeg mistet flere AUF-venner.

Uansett. I dag fikk jeg endelig igjen besøke Oslo, og jeg kjøpte nydelige roser som jeg la ned ved tinghuset. Reaksjonen som jeg fikk derimot etterpå var jeg overhodet ikke forberedt på. Jeg begynte å gråte og jeg kjente bare overveldende sorg. Plutselig kom det en fremmed dame mot meg. Hun så på meg og sa "jeg tror du trenger en klem". Så holdt hun ut armene sine og jeg gråt i armene hennes. Og dette flotte mennesket trøstet meg.

Jeg fikk dessverre aldri med meg navnet hennes, jeg var for lamslått av både min reaksjon og det som skjedde til å egentlig registrere noe som helst, men jeg skal prøve å finne henne og takke henne skikkelig. Det hun gjorde var så flott. Jeg er overveldet, og en dag som føltes så vondt ble også så god. Jeg er glad det finnes slike flotte mennesker i denne verden.

(Foto: Yvonne) Rosene som jeg la ned.

Vil ønske alle kvinner i dag en riktig god dag og gratulerer med dagen! 

Jens Stoltenberg sa noe sånt som at man aldri angrer på de man klemte, men de som man ikke klemte. Det er en stor sannhet i det. Derfor vil jeg sende dere alle en riktig god klem. Jeg tror man har godt av en god klem en gang i blant. Bare for å vite at man lever, at noen bryr seg og at noen prøver å forstå deg. Og selv om man aldri kan vite hva man tenker og føler så varmer det. Ihvertfall for mitt vedkommende. 

Det er en tøff tid, det er en vond tid. Det er også en tid for samhold og det å finne glede i de ting som virker banale. Er det noe denne tragedien har gjort så er det å få meg til å forstå at det som gjør meg glad er uendelig viktig for det kan hende jeg ikke får glede av dem igjen. Så mange man har mistet, så mange man savner.

På mandag valgte jeg å reise til Oslo. Jeg fikk seg igjen mine kjære AUF-venner for å sørge og vise at jeg bryr meg. For jeg tror det å vise at man bryr kan bety en del for noen. Det var godt å se alle rosene, alle menneskene som hadde funnet veien til sentrum. Det var godt å sette ord på følelsene, gi mine foreldre en god klem, få følelsen av at jeg er i live, at jeg vil noe, at jeg tror på noe. 

Det er godt med å få en klem i en sådan stund. Takk til de som har gitt meg sine klemmer. Det setter jeg veldig stor pris på.

(Foto: Yvonne) Blomster foran Domkirken i Oslo

Dette er ikke store trøsten, for de som er rammet, for oss som kjenner noen fra Utøya og ellers de som trenger noe å støtte seg til. MEN, det er kanskje bedre enn ingenting. Mine tanker går ut til dere alle. Til de kamerater jeg har mistet. Til de som har blitt rammet på Utøya eller i bombingen. 

Det diskuteres til stadighet menn som velger å bruke skjønnhetsprodukter, og i ren David Beckham-ånd har flere og flere menn fått øynene opp for det kvinnene har benyttet seg av i så mange år. 

Forfengelighet og definisjonen av hva som egentlig er kvinnelig og mannlig er i grunn svært avhengig av normene i samfunnet. Det er ikke mange år siden det å ha ring i øret hos menn var assosiert med det å være homofil, i dag ser man at det er en del av mange menns dagligdagse tilbehør.

Man kan derfor spørre seg: er da egentlig det å ta ansiktsbehandlinger, eller andre skjønnhetsbehandlinger, noe annerledes? Slik jeg ser det er det egentlig ikke det. Og for å være helt ærlig: jeg mener at menn, og kvinner, må gjøre som de selv vil. For min egen del, som nesten ikke bruker sminke, så ville det nok føles litt rart hvis kjæresten brukte lengre tid enn meg, men igjen: hvis det er det som får ham til å føle seg bra så, vel, good for him! 

Kanskje blir vi alle mer metroseksuelle og skillene viskes mer ut? Tja, kanskje, jeg tror det uansett alltid vil være et skille mellom menn og kvinner, men det gjør meg ingenting hvis menn velger å ta seg en pedikyr. Det er i grunn ikke noe jeg elle andre har noe med.

Hva mener du?

(Foto: Colourbox.com)

Spørsmålet er: hva er egentlig et luksuriøst liv? 

Jeg tenker at luksus er så mangt. For en som jobber mye vil ferie kanskje være luksus. For en som er fattig vil luksus være nettopp penger, eller noe annet man måtte verdsette høyt. 

For meg er luksus det å feriere, å slappe av og nyte tiden sammen med de jeg er glad i. Med andre ord: rett og slett ha tid til å nyte tiden for meg selv og sammen med mine kjære, helst da gjennom reising. Jeg både jobber og studerer, med andre ord er det ekstremt viktig for meg å nyte den tiden jeg har med f.eks min samboer når jeg først har fri. Det er det som er livet for meg. Det handler i grunn ikke så mye om penger, men om å kunne ha mulighet og tid til å gjøre det jeg har mest lyst til. Klart, det er nok komfortabelt å ha mye penger, men tid og ferie er enda mer viktig for meg. Og fordi ferie og tid ikke er det jeg har så mye av, betyr det også at det blir en slags luksusartikkel for mitt vedkommende.

Hva er luksus for deg?

(Foto: Colourbox.com)

Vil bare ønske alle en riktig god 17.mai. Selv skal jeg jobbe fra klokken 14:00, men jeg har på meg finstasen, og vafler er stekt. God lunsj i dag med andre ord.

(Foto: Colourbox.com)

Jeg er nok ikke den første til å lage et slikt innlegg, men fordi jeg bryr meg så mye som jeg gjør, så synes jeg ikke det kan poengteres for ofte at de veldedige organisasjonene trenger støtte for å drive på med sitt arbeid. Jeg er selv medlem av Røde Kors, og mitt engasjement strekker seg lenger enn bare Japan, men fordi de trenger hjelp akkurat nå velger jeg å legge mitt fokus til dem.

Selv har jeg valgt to innsamlinger som jeg ønsker å støtte, denne gjennom Røde Kors og denne gjennom Leger uten grenser. Klikker du på linkene vil du bli sendt til de offiselle sidene til disse to organisasjonene (jeg ønsker ikke å spre feilinformasjon og lureri, slik det har blitt gjort gjennom Facebook, hvor andre tydeligvis har skodd seg godt på andres ulykke gjennom å oppgi annet kontonummer enn de som gikk til Leger uten grenser).

Ønsker du ikke å støtte innsamlingene jeg har valgt kan man enten starte sin egen, eller velge noen andre.

(Foto: Colourbox.com)

Det finnes noen nyhetssaker som man husker bedre enn andre. Hvilke husker du best?

* Scandinavian Star-ulykken. Jeg var fire år den gang, men jeg husker den veldig godt. 
* Da Diana ble drept.
* 11. september
* Baneheia-drapene
* Orderud-saken
* Tsunamien i Thailand
* Åsta-ulykken
* London-bombene
* Propanvognene på Lillestrøm som var minutter fra å eksplodere, samme året som Åsta-ulykken. 
* De løpske godsvognene ved Oslo S.
* Da det ble rød-grønt-flertall i 2005.
* Jordskjelvet i Kobe i 1995
* Gassangrepet i Tokoys undergrunn, også i 1995, anrettet av Aum Shinrikyo-sekten.
* Og nå: jordskjelv og tsunami i Japan.

Hva husker du best?

Utdanning for meg er svært viktig. Eller, det jeg mener med det er at alle skal ha mulighet til å ta seg en utdanning, og derfor er jeg svært glad for det systemet vi har her i Norge med lånekassen som er begjelpelige med stipend og lån, samtidig som skolegangen mer eller mindre blir betalt gjennom skatt (med unntak av semesterregistrering som ofte koster 8-900 kr).

Det at de fleste i Norge kan ta seg en utdanning om de ønsker det er for meg en fantastisk mulighet, og slik jeg ser det gir kunnskap makt. Og hadde det ikke vært slik i Norge som det er nå, vet jeg neimen ikke om jeg hadde hatt mulighet til å ta høyere utdanning selv.

Samtidig som jeg mener at det er flott at vi har den muligheten vi tross alt har i dette landet, så tenker jeg at folk også må følge sine drømmer og mål. Jeg ser derfor ikke ned på noen som ikke velger å ta høyere utdanning, det viktige for meg er at man ikke har "vondt i viljen" og er villig til å stå på, da med de forutsetningene man har selvsagt.

Så med andre ord: jeg synes folk må få lov til å følge sine drømmer, og jeg respekterer at ikke alle ønsker en høyere utdanning. Velger man et yrke eller en utdanning man brenner for, si f.eks hjelpepleier eller snekker. Det er kjempefint at man har mulighet til å velge så ulikt som vi faktisk kan.

(Bilde: Hentet fra colourbox.com)

Jeg personlig føler jeg har et ganske avslappet forhold til religion og livssyn, og jeg er selv ikke religiøs. Tidligere, da jeg var yngre, kalte jeg meg selv kristen, i dag er jeg det jeg kaller agnostisk ateist. Det betyr i praksis at jeg lever som en ateist hvor religiøse ritualer er en del av min hverdag, men hvor jeg i sinnet verken tror eller ikke tror på en Gud. Det vil si: jeg ser ikke for meg noen Gud, slik kristne eller muslimer gjør det, men jeg er åpen for at det kanskje kan finnes en kraft der ute.

Jeg er en av de som er veldig glad i vitenskapen. Personlig har jeg studert naturfag og er veldig opptatt av vitenskapelige bevis, og så langt er jo f.eks min kjære (som selv er ateist) og jeg svært enige. For min del så er det vitenskapen som driver meg til den tvilen om vi virkelig er alene, men jeg ser ikke for meg en gud som den som er fremstilt i kristendommen, islam osv. Jeg tenker at alt ikke kan oppstå fra ingenting (The Big Bang etc), ergo er jeg åpen for at det finnes en kraft der ute som satt i gang nettopp The Bing Bang. Men det betyr jo ikke at jeg regner med at dét er sikkert, ergo er jeg en agnostisker som ikke er sikker. Og mine perspektiver og meninger i hverdagen preges nok veldig av det å leve som en ateist - dvs at jeg aldri besøker gudshus, jeg ber ikke, osv.

Etter lang tids søkning har jeg funnet min plass i Unitarforbundet. Unitarforbundet, selv om det heter seg å være "er et kristent, liberalt trossamfunn", favner mange. Også agnostikere og ateister. De har en mild framtoning jeg har savnet både hos Human-Etisk forbund og i Den norske kirke. Jeg er lei kranglingen og den negative atmosfæren og savner samarbeid og fellesskap. Jeg liker deres stikkord som de lever etter "frihet - toleranse - rettferdighet" og det er en befrielse å lese i bloggen deres om hvordan de ser positivt på ateister, muslimer, jøder eller hvem det nå skulle være. Dessuten er det åpenhet og rom for å ha forskjellige oppfatninger om Jesus, Gud og alt som hører religioner med. Ei har de noen dogmer, og de legger ingen føringer for hvordan vi mennesker skal leve vårt liv.

Jeg ønsker ikke med andre ord å vedkjenne meg noen spesiell religion lenger, jeg føler meg ikke kristen slik jeg følte meg før, nå regner jeg meg selv som en agnotisk ateist. Jeg har aldri trodd på Bibelen. Jeg tror på den som en menneskeskapt bok, ingenting annet. Derimot er det slik at jeg innser det at jeg nok aldri har vært kristen, fordi det er mange livssyn jeg kan bekjenne meg til, og jeg har f.eks alltid hatt en dragning til buddhismen.

Ift forkynnelse synes jeg ikke det er riktig uansett tro eller livssyn. Derimot synes jeg det å opplyse om andres tro og livssyn er helt ok. Det er forskjell på å drive forskynnelse og det å drive med opplysning. Forskynnelse for meg er når man påtvinger andre sin mening, opplysning er nettopp at man opplyser, så er det opp til mottakeren selv hvordan de tar i mot disse opplysningene.

For meg er det ingenting verre enn en ateist som oppfører seg som en nyreligiøs fantatiker som skal overbevise alt og alle. Og det finnes ikke noe som er mer ille en en kristen som prøver å påtvinge meg sine meninger. Som agnostiker synes jeg det er spennende å lære om andres tro og livssyn, og jeg synes det er fint å diskutere med kjæresten min som er ateist. Men om han skulle gått rundt i vårt forhold og ment at "du tar feil og jeg har rett", og ikke respektert at vi har ulikt syn på saker og ting, så hadde nok ikke jeg giddet. Så med andre ord: det finnes en mellomting mellom forkynnelse og det å tie.

Som en del sikkert har forstått til nå har jeg dyp respekt for alle religioner og livssyn, og mitt største ønske er at man kan leve sammen i harmoni, der det er lov å tenke og mene forskjellig, det være seg politikk, religion, livssyn eller andre ting.

Image: Salvatore Vuono / FreeDigitalPhotos.net

Jeg må bare beklage at jeg ikke fikk tid til dag tre av min bloggutfordring. Grunnen til det er fordi jeg sovnet som en stein klokken ni om kvelden, og da orket jeg rett og slett ikke noe blogging denne dagen. Så jeg får ta det igjen i dag, og jeg håper dere kan tilgi meg. :)

Ja, så var det mitt syn på narkotika og alkohol. Jeg er en person som selv drikker lite alkohol, jeg hadde knapt smakt på det som 20-åring. I dag kan jeg godt nyte en drink om jeg liker den, men generelt sett så synes jeg ikke alkohol smaker spesielt godt, og derfor gidder jeg heller ikke å drikke det. Jeg har aldri forstått hvorfor jeg skal drikke noe jeg ikke liker, f.eks øl, vin osv.

At andre drikker alkohol er helt greit for meg, og jeg bryr meg ganske lite med hva andre gjør. Jeg er selv oppvokst i en familie hvor jeg vil påstå at vi har et ganske sunt og naturlig forhold til alkohol - dvs at det går fint an å kose seg med alkohol foran både barn og voksne, det er ikke negativt i mine øyne, men da med måte. Om folk måtte ha et ønske om å drikke seg dritings må de jo gjerne det, men jeg er nok ikke den som har størst sympati for de med hangovers dagen derpå.

Med andre ord: jeg bryr meg ikke med at andre drikker, ei min kjære, men jeg forventer da at andre respekterer hvis jeg takker nei til alkohol.

Når det kommer til narkotika og andre rusmidler så prøver jeg å både vise forståelse og samtidig det jeg vil kalle sunn fornuft. Det vil si, hva andre måtte gjøre med seg og sin kropp har jeg egentlig ingenting med, og jeg er den siste til å forkynne, men jeg vil ikke ha narkotika i mitt hus. Dette gjelder også røyk, da jeg aldri har smakt røyk - og kommer aldri til å gjøre det. Derimot er ikke jeg så ignorant at jeg ikke ser at enkelte rusmidler kanskje kan ha en stimulerende og smertelindrende effekt i de tilfeller hvor mennesker lider, f.eks ved alvorlige sykdommer som kreft og lignende. Da kan det godt være at jeg støtte er en legalisering til en viss grad, særlig av de rusmidler som da regnes som av den mer "harmløse" art, f.eks cannabis.

Jeg synes forsåvidt at legaliseringsdebatten både er vanskelig og enkel på en gang. Når det gjelder de hardere stoffer hvor brukeren kan få en overdose eller bli avhengig ved første forsøk, så har jeg sterkt for å klare å forsvare legalisering. Men, verden er ikke svart-hvitt, og jeg ser at rusproblematikken er kompleks. For meg er det svært viktig å ta vare på rusmisbrukere, for meg er også de mennesker. Det er også en av grunnene til at jeg støtter Stoltenbergutvalget i deres utredning ift rusproblematikken, og det blir skrevet mye klokt i denne avhandlingen, hvor det da blant annet trekkes inn kontrollert inntak av heroin som substitutt til f.eks metadon for de som er så avhengige at selv ikke metadon ikke hjelper. Jeg tenker at det kanskje er veien å gå, kanskje hjelper det noen til å få et enda mer verdig liv?

Så kommer man til spørsmålet om legalisering av mindre tunge (om jeg kan si det på den måten) narkotiske stoffer, slik som f.eks hasj, så er jeg litt ambivalent. Jeg kan kjøpe argumentene at det nok ikke er mer skadelig enn røyk, og det skal kanskje store mengder med hasj for å bli avhengig. Jeg er selv ingen bruker av stoffet, så det kan jeg faktisk ikke si så veldig mye om, men jeg leser jo hva som står i diverse medier og hva jeg hører fra andre mennesker. Samtidig savner jeg forskning på området. Eller, det er vel feil å si, det er jo noe forskning på området, men jeg savner forskning som virkelig har satt seg inn i langtidsvirkningene av stoffet.

Så med andre ord: jeg er ikke for, men jeg kommer aldri til å være noen stor fantatist - den ene eller den andre veien.

Image: dan / FreeDigitalPhotos.net

Jeg ble inspirert til å skrive dette innlegget etter at en bruker på et forum jeg aktiv på spurte hvorvidt vi andre på forumet hadde en hjertesak.

Personlig har jeg flere hjertesaker, med andre ord mange områder som står meg svært nær og som jeg er svært opptatt av. Som jeg skrev videre til svar er jeg glødende opptatt av mobbing, da jeg selv har vært et mobbeoffer. For meg er det kjempeviktig at man er mer oppmerksom på denne problematikken, både ift mobbeofrene, men også mobberne. Det hjelper ikke å være oppmerksom på mobbing om det ikke er gode noe instanser på skolen, i nærmiljøet osv som faktisk kan føre til at noe skjer. Akkurat det vet jeg alt om, for jeg var nemlig en av dem som hadde en fantastisk lærer som så meg, men som fikk liten hjelp til å bekjempe en kjent problematikk som mobbing faktisk er.

Noe annet som også er viktig for meg de svake i samfunnet. Jeg brenner for en sterk velferdsstat som gjør at alle grupper i samfunnet får et verdig liv, gjennom et godt helsetilbud, skole og utdanning, hjelp til å komme ut i jobb eller hva det nå skulle være. 

Fordi jeg også brenner for disse tingene er det ikke mulig for meg å sitte stille og se på. Derfor er jeg politisk engasjert, og jeg driver med frivillig arbeid på fritiden. For meg er dette kjempeviktig.

Har du en eller flere ting du er svært opptatt av?

Image: Tina Phillips / FreeDigitalPhotos.net

Mange kjenner hennes kanskje best som Moskva-Marit. Marit Christensen ble intervjuet i programmet "Viggo på lørdag", der hun snakker mye om sitt liv etter sin store vektreduksjon. Etter at hun for et år siden tok en vektreduksjonsoperasjon har hun gått ned over 90 kg.

Jeg må si jeg er mektig imponert. Ikke bare over vektnedgangen, men at hun er så reflektert og at hun tør å stå fram på en slik måte. Å stå for den man er, er noe jeg beundrer sterkt, og hun fortjener stor applaus for den innsatsen hun har gjort. For å ta en slik operasjon, dvs konsekvensene av den er nok ikke bare piece of cake.

Fordi som vil se intervjuet med Marit, så kan dere finne det her.

I dag, den 2.oktober, er det FNs dag for ikke-vold, men også i utgangspunktet Mahatma Gandhis bursdag. Gandhi i sin tid var både en frigjøringsleder som kjempet for Indias uavhengighet fra Storbritannia og en mann som sto for ikke-voldelige metoder i sin frigjøringskamp. Ikkevoldsfilosofien er i dag mye av grunnlaget for pasifismen, et tankesett hvor man på et prinsipielt grunnlag tar avstand fra anvendelse av vold og krig.

Personlig synes jeg det er en fin ting å ha en slik dag, det er ihvertfall en fin påminnelse om at ikke alle lever i fred. Og tar man utgangspunkt i hva man leser i Dagbladet eller VG får man ofte inntrykk av at verden egentlig bare består av noe annet enn krig, konflikter og vold. Heldigvis blir stadig færre rammet av væpnede konflikter,og f.eks i 2005 ble det registrert 31 væpnede konflikter fordelt på 22 land mot omkring 51 væpnede konflikter i årene 1991-1992 . Den klare trenden er at internasjonale og interne konflikter statistisk sett har vært på vei nedover siden slutten av den kalde krigen.

Men selv om antall væpnede konflikter går ned, så er det allikevel svært mange som rammes av krig og vold, og derfor ønsker jeg å dedikere dette innlegget til dem. Og vold skjer jo ikke bare der det oppstår væpnede konflikter, noen opplever det jeg vil kalle en "skjult krig", nemlig den volden som skjer i hverdagen og som kan ramme alle, uansett om man bor i et land som regnes som trygt og fritt for krig, eller i et land som er preget av konflikter og voldshandlinger. Vold skjer egentlig overalt, dessverre - i hjemmet, på skolen, på jobben eller på et utested, ja, nesten hvor som helst. Så dette innlegget er til ettertanke for de som har mistet noen av sine nære i en krig eller voldshandlinger de kanskje selv aldri har hatt noe ønske om å bli en del av.

Image: Francesco Marino / FreeDigitalPhotos.net